“Gratulerer med godkjent eksamen”  – Lykkerusen blir stor av å lese en mail med det som første setning! En stolthet over å ha bestått Trener 1-løpet, med samlinger, oppgaver og innleveringer gjennom et halvt år. En ydmykhet over å kunne tilhøre Norges rytterforbunds autoriserte trenere. En tilhørighet til de andre trenerene i Norge, 19 av dem som jeg er blitt godt kjent med de siste månedene. Fantastisk flotte, inspirerende mennesker som underviser i hele Norge, på tvers av grener.

For å bli tatt opp til kurset legges det stor vekt på egen erfaring; i gruppen min var det profesjonelle ryttere, internasjonale konkurranseryttere, eiere/daglig ledere av rideskoler/rideanlegg, mange av oss har jobbet på stall/trent i utlandet, mange med egen hest, eller flere hester. I tillegg til hesteerfaringer har gjengen et stort spenn i andre utdannelser/arbeidserfaring. Mye erfaring i bagasjen, og enda mer å kunne lære for alle sammen 🙂

Jeg er blitt introdusert for hvordan hestebransjen kan lære en hel masse av fysioterapeuter. Hvordan bevegelse, smidighet og styrketrening er essensielt for ryttere, ikke bare for hester. Dressurtanten Helene har lært mer om sprangridning/-trening, og feltritt (!), oppstilling og visning av hest til eksteriørbedømming. Viktigheten av rideskolene for rekruttering til sporten. Samtaler og diskusjoner omkring reglementer, teknikker i dressur, pedagogikk og undervisningsmetoder. Ikke minst, det å se 19 andre trenere holde undervisningstimer har vært enormt lærerikt. Alle har sine unike måter å gjøre ting på, enten metoder for å løse spesifikke utfordringer, kommunikasjonsmetoder, alle har blikk for å se ulike ting, alle har sine styrker som trenere, og noe å lære av de andre trenerne. Vi gav hverandre tilbakemeldinger etter undervisningstimene, og det å få tilbakemelding fra andre trenere var både litt skummelt og betydningsfullt på samme tid.

Som dressurtrener var jeg enormt glad for å undervise en “vanlig” oppvarmingstime, og at jeg ikke måtte undervise i feltritt, hvor jeg ikke har noe erfaring fra tidligere. Samtidig ser jeg nytten av å kaste seg ut på dypt vann – for elevene som rir som “prøvekaniner” er klar over at vi er der for å utvikle oss, hvilket gir oss et visst rom for å utforske og eksperimentere med hva som fungerer for den enkelte. Er sjelden man får tre nye elever på en gang hvor man kun har 30 minutter på å gjennomføre en økt, og dét med en forhåndsbestemt plan som skal gjennomføres, før man vet noe som helst om ekvipasjene og hva de kanskje trenger akkurat den dagen. 🙂

Alt i alt – en hel rekke med erfaringer rikere og ikke minst, et større hestenettverk på tvers av Norge – og et kvalitetsstempel (NRYF!) gjør en dressurtrener stolt, glad og ydmyk 🙂