Det er sjelden jeg reflekterer veldig over instruktørrollen. Det har vært en del av meg så lenge, å oppleve gleden jeg får av å se andre mestre kunsten, steg for steg (bokstavelig talt!). Rusen jeg kjenner på i dét lyset går opp for eleven; dypere forståelse for at bevisstheten over egen sits er nøkkelen til “alt godt”. At jo mer rytteren fokuserer på å kjenne etter, -føle- hva det er hesten gjør, og ha en ro og kroppskontroll nok til å ikke forstyrre hesten mer enn hva som er ytterst “nødvendig”, jo mer kan man la hesten danse. Og de stegene hvor rytteren kjenner gullstegene for første gang; er i balanse, er i nuet, opplever samarbeidet med hesten, de stegene er det jeg som instruktør lever for, like mye som rytteren.

Jeg blir like ivrig over å se Anne på 7 år mestre å styre hesten sin, som Marianne på 25 som trener galoppbytter og piaff. Det er noe på veien dit som motiverer meg. De små øyeblikkene. Stillhet hvor rytteren reflekterer selv, hvor hun/han er i ferd med å løfte sitt eget nivå. Spørsmål fra rytteren som forteller meg at de virkelig har forstått det. Eller hva som gjenstår, før de opplever klarhet.

Jeg trenger ikke at hesten oppfører seg 100% hele timen. Jeg husker enkeltepisoder, fra når rytteren forsøker på nytt og på nytt, og gleden som kommer når hun/han får det til. Jeg husker de luftige stegene når hesten løsner og rytteren sitter i balanse – og de sammen skaper et vakkert bilde, gode treningsøyeblikk. For det er i de øyeblikkene jeg ser hvor mye potensiale de sitter inne med – og hvor sinnsykt bra det blir når potensialet får lov å utfolde seg!

Gleden av å se andre oppleve mestringsfølelse – de øyeblikkene er helt spesielle.