Da jeg var ung var det langt mer vanlig at nesten “alle” jenter på et eller annet tidspunkt var en tur innom hestesporten. Alderen 8-12, 13 var prime time der stallen var vårt andre hjem, skoledagbøkene var fylt av hestenavn med hjerter rundt, og bilder av yndlingshesten trykket på ekte fotopapir av var noe av det mest verdsatte vi hadde.

Det var en tid med mye bevegelse, frisk luft, stallarbeid, og såklart, ridning. Vi levde i nuet, og opplevde utvikling som ryttere og hestefolk på ridebanen såvel som ute i naturen.

De siste årene har veldig mange rideskoler måttet legge ned, primært av økonomiske årsaker. Det er dyrt å drive med hest, og når kundegrunnlaget faller fra, er det vanskelig å drive økonomisk forsvarlig. Men, jeg aner en tilbakevendende trend der i det fjerne. Flere og flere voksne søker tilbake til kontakten med hest. Og å kunne legge bort mobilen og teams-møter og evig tankejag etter resultater og prestasjoner, og komme tilbake til kroppen, til naturen til livet, til nuet.

Både tidligere ryttere som har hatt en 20-års pause, og helt ferske, modige voksne nybegynnere som lenge har ønsket å begynne å ri og som endelig har mulighet, eller, endelig tør. Flere har hatt denne dragningen hvor de har snust på om hesteverdenen ville vært noe for dem og endelig tør de prøve! Det synes jeg er helt fantastisk!

Jeg tror vi vil se denne trenden mer og mer, etter hvert som man blir i overkant mett av all digitalisering ellers i hverdagen. At det å komme sammen fysisk med andre, i naturen uten en skjerm, litt tilbake til 90-tallet, om du vil, blir den nye “statusen”. Det folk trakter etter.

Om du er en av dem som vurderer å begynne å ri, gratulerer, og gled deg! Jeg ønsker deg hjertelig velkommen til hestesporten og hest som kunstform!