Som alltid er jeg åpen og nysgjerrig på andre idretter og hvordan jeg kan finne elementer som kan bringes inn i ridningen. Min sønn på 7 år prøvde taekwondo for første gang i går, en idrett jeg ikke er kjent med fra tidligere.

Det første jeg la merke til, og det viktigste jeg som tilskuer tok med meg var: Barna i taekwondo-klassen bukket når de entret matta, og når de forlot den. Og trenerne, og andre utøvere, gjorde akkurat det samme. Skulle de ta seg en slurk vann bukket de først, gikk av matten, drakk vann, bukket og entret matten.

Uten å vite hva eller hvorfor de gjorde dette, reflekterte jeg over hva jeg trodde det kunne være.

• Respekt for idretten, for tradisjonene, for treneren potensielt?
• Respekt for sin egen innsats
• Bevisstgjøring over sin egen mentale tilstedeværelse. Det å gjøre en slik bevegelse, som muligens blir en automatikk etterhvert for alt jeg vet, gjør uansett at du tuner inn på deg selv og hvorfor du er der, og at du har med deg “hele kroppen og sinnet” på matta.
• • Det slo meg, hvorfor har vi ikke noe tilsvarende som ryttere? Jo, garantert er det noen ryttere som er flinke til å koble ut stress, jobb, hverdagslig kaos når de kommer til stallen. Jeg tror at de vanlige stallrutinene hjelper mange hesteeiere med den overgangen. Enten det er å gjøre klart fór, møkke, hente hesten i paddocken, stelle den, sale på. Også under oppvarmingen enten en skal ut på tur, bane eller arbeide fra bakken eller noe annet.
• • Men jeg opplever det ikke som noen automatikk at alle er bevisst at, nå skal jeg være mentalt tilstede akkurat her og nå med hesten min, og gjøre mitt beste slik at hesten får den beste økten den kan få og jeg kan være den best rettferdige og beste rytterutgaven av meg selv.
  • Det skal også sies at mange hestefolk gjør dette automatisk og kontinuerlig bare ved å være rundt hester! Hesten vil jo speile deg nær sagt kontinuerlig. Og enkelte hester er så følsomme evt nervøse eller krevende at du tvinges til å være mentalt tilstede. Mens mange andre hester er mer romslige i hva de tåler og krever av din mentale tilstedeværelse.

Jeg gjorde litt research og det første som kom opp var Donnie Bedore fra Taekwando Shawn sin beskrivelse. Jeg syntes hele konseptet er så flott (og overførbart til ridning og samhandling med hest!) at jeg har lyst til å dele det jeg fant.

“Å bukke til matten i taekwondo er et viktig tegn på respekt, disiplin og ydmykhet, og symboliserer skillet mellom treningsområdet og verden utenfor. Det fungerer som en mental nullstilling – hvor man legger egoet til side for å fokusere på treningen – og representerer respekt for instruktørene, treningspartnerne og tradisjonen innen kampsporten.

Viktige aspekter ved å bukke til matten:

Formål:
Det er en formell og respektfull anerkjennelse av treningsområdet, ofte omtalt som å «rydde sinnet» før trening.

Når:
Utføres hver gang man går inn på eller forlater matten (dojang).

Hvordan:
Stå ved kanten av matten med føttene samlet og hendene langs siden (eller lett knyttet). Bukk fra livet i omtrent 45 graders vinkel, mens du ser ned for å opprettholde en ydmyk holdning.

Betydning:
Det viser respekt for treningsområdet, instruktørene og medelevene, og symboliserer et fredfullt og disiplinert tankesett.”

Om vi skulle ha hatt noe tilsvarende for hestesporten – hva hadde vært en naturlig måte å innføre det på?